Inkludering i BDSM-miljøet – Vanskelig?

Jeg ramlet i dag over en forumtråd på kvinneguiden som fanget min interesse. Tråden lå i seksjonen for seksualitet, og hadde tittelen “Komme inn i BDSM-miljø”. Etter å ha lest gjennom tråden føler jeg behov for å sette ord på noen av mine egne tanker om inkludering i BDSM-miljøet. Artikkelen representerer kun mine egne subjektive meninger.

Tråden inneholder en diskusjon om hvordan man kan bli en del av BDSM-miljøet. En anonym bruker uttrykker frustrasjon over å ha prøvd i flere år å bli inkludert i miljøet, men uten hell. Brukeren beskriver seg selv som høflig og hyggelig, og har deltatt på flere arrangementer, men har ikke klart å etablere nære forbindelser. Hun forteller at hun er en kvinne i 30-årene, normalt utseende, er i full jobb og er generelt frisk og rask.

Hvem vil vel ikke bli kjent med en BDSM-interessert dame i sin beste alder? Ganske mange, skal man tro forfatteren av innlegget.

Andre brukere på forumet deler lignende erfaringer i tråden. Noen foreslår at det kan være lettere å bli kjent med folk på fester, enn på en-til-en basis eller på såkalte “muncher” eller kafetreff.

En bruker foreslår at det kan være lettere å bli akseptert hvis man er åpen for å “leke” med andre (typisk pisking, fastbinding eller mer direkte seksuelle aktiviteter), og at man kan risikere å bli uinteressant dersom man bare vil være der som tilskuer.
En annen bruker mener at det vanligvis er lettere for kvinner å komme inn i miljøet enn det er for menn, uten at det er til noe hjelp for forfatteren av innlegget.

Ramler man utenfor ved å være normal?

Selv ytrer hun en mistanke om at hun rett og slett er for kjedelig til å vekke interesse. Ikke har hun noen diagnoser, og ikke har hun et uvanlig utseende. Hun beskriver seg rett og slett som en ganske vanlig dame. Kan det være at hun har rett? Er BDSM miljøet i Norge blitt en så sær og lukket gjeng at det er vanskelig for “folk flest” å få innpass? Er det i praksis blitt en forutsetning at man er spesiell på noe vis for å passe inn?

Av egen erfaring vet jeg at BDSM-miljøet er svært variert. Jeg har opp gjennom årene truffet svært mange BDSM-interesserte mennesker, både i miljøet og utenfor. Min egen oppfatning er at miljøet er like variert og individuelt som resten av samfunnet. Men at det fins godt over gjennomsnittet mange “sære” mennesker i miljøet? Ja, absolutt! BDSM-miljøet er uten sammenligning det stedet jeg har truffet flest mennesker som, på ett eller annet vis, skiller seg klart ut fra den gjennomsnittlige Ola Nordmann. I møtet med disse menneskene så er ofte interessen for dask og deng det minst spesielle aspektet ved dem.

Det syns jeg faktisk kan være veldig spennende. Generelt så må jeg innrømme at jeg syns mennesker utenfor A4 formatet er mye mer interessante og spennende enn det folk flest er. I min bok, så er de tingene som skiller oss fra hverandre, mer intellektuelt pirrende enn alle de “normale” tingene som vi har felles. Det å være sær og annerledes er oftest ikke en negativ ting, men noe som beriker og skaper interesse. Noen av de hyggeligste menneskene jeg kjenner har jeg møtt nettopp i alternative miljøer.

Men at miljøet består av uvanlig mange uvanlige folk? Ja, det stemmer nok godt med min egen erfaring.

Hvorfor er det så mange “sære” folk i miljøet?

Hvordan ble det slik? Hvorfor har ikke BDSM-miljøet en lignende balanse mellom forskjellige typer folk som det resten av samfunnet har?

BDSM-miljøet har i mange år vært kjent for takhøyde, inkludering og aksept. Og det har vært kjærkomment for mange. Miljøet har tatt imot svært mange mennesker som på ett eller annet vis har slitt med utenforskap. Mennesker som har opplevd avvisning -enten på grunn av legning, kjønnsidentitet, seksuell praksis, utseende, psykiske vansker, lav sosioøkonomisk status, eller andre årsaker. Og det syns jeg miljøet skal være stolt av!

Jeg har selv sett mennesker bli bedre ivaretatt innenfor BDSM-miljøet enn hva både NAV, sosialtjenester og helsevesen har vært i stand til å gjøre. Jeg har sett folk bli akseptert og validert, trygget, trøstet og tatt vare på. Det må oppleves fantastisk godt for den som opplever, kanskje for første gang, en tilhørighet og en følelse av å være verdifull.

Mange, som på ett eller annet vis faller utenfor det normerte samfunnet, har opplevd å finne et slags “hjem” i BDSM-miljøet.
Det tenker jeg har gjort at mange “sære” mennesker velger å bli i miljøet over mange år. Som mennesker så søker vi tross alt dit vi føler oss hjemme og hvor vi blir akseptert.

Hva med de kjedelige, streite folka da?

Så kommer vi til resten av oss da. BDSM-interesserte folk som ellers er ganske gjennomsnittlige. Altså de av oss som gjerne hører hjemme i kategorien “stasjonsvogn, hus, unger, gjeld, traust og kjedelig jobb i det offentlige, gjør kleine pliktbesøk hos svigers og ser hjemmelaget tape fotballkamper på søndager”. 

“Ordinære” og veltilpassede mennesker har ofte flere sosiale arenaer å spille på og som vi veksler mellom. Jobb og kollegaer. Unger og ektefelle. Svigerfamilie. Venner som spiller bedriftsfotball eller er på strikkeklubb. BDSM-miljøet blir bare ett av flere miljø man ferdes i, og er mindre viktig. BDSM fyller et visst behov og pirrer en interesse, men ellers så dekker man de fleste av sine behov på andre arenaer.

Dermed trekker man seg gjerne ut av miljøet i lange perioder. Man trenger det ikke, og kanskje har man ikke tid og kapasitet til å være så aktiv der heller. Og da faller man jo gjerne litt ut av gjengen og. Distansen til miljøet blir litt større, og frafallet blir større.

Er BDSM-miljøet blitt for spesielt?

Inntrykket mitt er at miljøet en ganske stor gjennomtrekk av folk som, foruten BDSM-interessen sin, passer trygt og godt i en A4 støpeform. Man er innom i en periode, får litt mentalt påfyll, noen opplevelser utenom det vanlige, og så er man ute igjen.

Samtidig virker det som at folk som faller litt utenfor resten av samfunnet, har en tendens til å bli værende i miljøet mer stabilt og over lang tid. Over tid så vil miljøet da samle en relativt større andel særinger, enn streitinger.
Enkelte vil kanskje hevde at miljøet med årene har blitt for sært, og at det derfor er både vanskeligere å komme inn, og vanskeligere å finne folk man trives med. Og det kan det faktisk være noe i. På samme måte som det kan være krevende å passe inn i et normert storsamfunn, så kan det være vanskelig å passe inn i en sub-kultur som det BDSM fortsatt representerer.

Klikkdannelse i seksuelle miljøer

BDSM-miljøet er også preget av klikkdannelse. Dette kommer tydelig frem både i den aktuelle diskusjonstråden på kvinneguiden og i en rekke innlegg på FetLife.com hvor temaet har blitt tatt opp mange ganger.
Også i swingers-miljøet har klikkdannelse vært en utfordring over mange år.

I enkelte swingersmiljø har tatt dette på alvor, og har ved hjelp av ressurspersoner og tydelige retningslinjer på festene sine jobbet målrettet for å sørge for inkludering. I følge lederen for SpicyMatch Norge (swingers-samfunn) har dette gitt positive utslag i swingersmiljøet de siste årene, og har bidratt både til økt trivsel og til økte medlemstall.

De fleste BDSM foreninger har inkludering som et av sine uttrykte verdivalg. Inkludering krever imidlertid mer enn noen ord i en vedtekt. Det krever også handling. Aktiv håndheving. Det krever mye innsats fra de rette menneskene. Og det kan være krevende å oppnå i praksis. Derfor vil det kunne være til dels store variasjoner mellom forskjellige BDSM-miljøer.

Inkludering i BDSM-miljøet (og resten av samfunnet)

Etter min mening så er inkludering noe man kan bli flinkere på både i BDSM-miljøene og swingers-miljøene. Jeg vil faktisk strekke strikken dit hen at hele det norske samfunn kan bli mye flinkere på å inkludere andre. Uansett om det gjelder innvandring, seksuelle minoriteter, eller folk som bare er nyinflyttet i bygda.

Sett fra utlandet så er Norge et land hvor det generelt er vanskelig å bli inkludert. Vi blir ofte beskrevet som stive og vanskelige å komme inn på. Det syns jeg oppriktig vi burde gjøre noe med!

BDSM-miljøet har over mange år gjort en formidabel jobb med å inkludere folk som skiller seg fra det norske tverrsnittet. Og det er jeg på alles vegne takknemlig for. Men er man like flink til å inkludere “kjedelige damer i 30-åra” ? Svaret har jeg ikke, men velger å la det henge som et utgangspunkt til refleksjon.