Hopp til innholdet

Midnattssolens Kyss

Novelle illustrasjon: Par snakker sammen i Oslo

Dette er en romantisk og subtil novelle. Les mer eksplisitte erotiske noveller hos oss her: Erotiske noveller.

Gjenforeningen

Oslos gater var fylt med folk som hastet av sted denne kjølige høstdagen. Bladene på trærne hadde begynt å skifte farge, og en svak duft av kaffe og nybakt brød hang i luften. Anna hadde tatt seg en fridag fra jobben for å nyte byen og dens små gleder. Hun satte seg ved et vindusbord på en koselig kafé i nærheten av Slottsparken, bestilte en cappuccino og tok opp en bok hun hadde begynt på.

Mens hun var dypt oppslukt i boken, hørte hun en kjent stemme som bestilte en sort kaffe ved disken. Hun løftet blikket og fikk øye på en mann med mørkt, bølgete hår og et kjent smil. Det var Henrik. Hjertet hennes hoppet over et slag. De hadde ikke sett hverandre på nesten ti år, men hun ville gjenkjent ham hvor som helst.

Henrik betalte for kaffen sin og snudde seg for å finne et sted å sitte. Øynene deres møttes, og et øyeblikk føltes det som om tiden sto stille. Han smilte bredt og gikk mot henne.

“Anna?” sa han med en blanding av overraskelse og glede. “Er det virkelig deg?”

Anna smilte tilbake, litt sjenert. “Hei, Henrik. Det er lenge siden.”

Han satte seg ned ved bordet hennes, og de begynte å prate som om de aldri hadde vært fra hverandre. De snakket om alt som hadde skjedd i livene deres siden sist, men det var tydelig at begge tenkte på den korte, men intense tiden de hadde delt sammen i ungdomsårene.

Timene fløy av sted, og før de visste ordet av det, hadde kaféen begynt å tømmes for folk. De bestemte seg for å ta en tur gjennom byen sammen, for å gjenoppleve gamle minner.

Mens de vandret gjennom gatene, hånd i hånd, visste begge at dette var begynnelsen på noe nytt. Noe som hadde ligget latent i alle disse årene, men som nå var vekket til live igjen.

Gamle minner

Oslo var som et levende fotoalbum for Anna og Henrik. Hver gate, hvert hjørne, og hver bygning vekket minner fra en tid da de var unge og uforbeholdent forelsket. De vandret gjennom Karl Johans gate, hvor de en gang hadde delt sin første iskrem sammen, og lo av hvordan Henrik hadde fått sjokoladeis over hele ansiktet.

De fortsatte til Aker Brygge, hvor bølgene slo mot bryggekanten og minnet dem om den gangen de hadde sittet der til langt på natt, delt en flaske vin og drømt om fremtiden. Henrik pekte mot en benk ved vannet. “Husker du den kvelden vi satt der, og du sa at du ville reise verden rundt og skrive bøker?”

Anna nikket med et smil. “Og du ville bli en berømt musiker og spille for tusenvis av fans.” Hun lo. “Livet tok oss i en litt annen retning, men det er fint å tenke tilbake på de drømmene.”

De fortsatte sin vandring til det gamle operahuset, hvor de en gang hadde sett en forestilling sammen. De mimret om hvordan de hadde sneket seg inn bak scenen etter showet, bare for å føle spenningen av å være på et sted de ikke skulle være.

Som kvelden falt på, fant de seg selv i Grunerløkka, hvor de hadde tilbrakt utallige timer i de små kafeene og butikkene. De stoppet ved en gammel platebutikk, hvor Henrik en gang hadde kjøpt Anna en vinylplate av hennes favorittband.

“Jeg har den fortsatt,” sa Anna med et smil. “Den spiller jeg når jeg vil føle meg ung igjen.”

Henrik lo. “Vi var ganske unge og naive, var vi ikke?”

Anna nikket. “Men det var en vakker tid. En tid jeg aldri vil glemme.”

De to fortsatte å vandre gjennom byen, hånd i hånd, mens de delte minner og lo av gamle historier. Det var som om tiden hadde stått stille, og de var tilbake i de dager da alt virket mulig, og kjærligheten var alt som betydde noe.

Midnatt i Vigelandsparken

Luften var kjøligere nå, og en tynn tåke hadde lagt seg over byen. Anna og Henrik bestemte seg for å avslutte kvelden med en tur til Vigelandsparken, et sted som alltid hadde hatt en spesiell plass i hjertene deres.

Parken var stille, kun opplyst av de svake gatelysene som kastet skygger på de imponerende skulpturene. De vandret sakte gjennom parken, stoppet ved hver skulptur og beundret kunsten. Det var noe magisk ved å være i parken om natten, omgitt av stillheten og kunstverkene som fortalte historier om livet, kjærligheten og menneskelige relasjoner.

De stoppet ved Monolitten, den høye søylen med sammenvevde menneskefigurer, og så opp mot den stjerneklare himmelen. “Jeg har alltid elsket denne skulpturen,” sa Anna stille. “Den representerer for meg enhet, kjærlighet og evigheten av menneskelige bånd.”

Henrik nikket. “Jeg husker den gangen vi satt her, og du fortalte meg om din tolkning av den. Det fikk meg til å se på den med nye øyne.”

Mens de snakket, begynte plutselig noen få regndråper å falle fra himmelen. De to søkte ly under en av broene i parken, og mens regnet økte i styrke, fant de seg selv tett inntil hverandre for å holde varmen.

Henrik så dypt inn i Annas øyne, og i det svake lyset fra gatelyktene kunne hun se refleksjonen av sitt eget ansikt i hans blå øyne. Uten et ord, trakk han henne nærmere og kysset henne lidenskapelig. Det var et kyss fylt med år med lengsel, savn og uuttalte følelser.

Regnet fortsatte å falle rundt dem, men i det øyeblikket var de to fullstendig oppslukt av hverandre, uvitende om verden rundt. Det var som om tiden hadde stoppet, og alt som eksisterte var dem og deres gjenoppdagede kjærlighet.

Tilbake til fortiden

Regnet hadde lettet da Anna og Henrik forlot parken, men gatene var fortsatt våte og speilte lysene fra byen. Anna nølte et øyeblikk før hun sa, “Vil du komme over til leiligheten min? Vi kan tørke klærne våre og ta en kopp te.”

Henrik smilte og nikket. “Det høres fint ut.”

De gikk sammen til Annas leilighet, en sjarmerende gammel bygård i nærheten av parken. Inne i leiligheten var det varmt og koselig, med bøker stablet overalt og fotografier fra Annas reiser på veggene.

Mens tevannet kokte, satte de seg i sofaen, og en behagelig stillhet fylte rommet. Anna brøt til slutt stillheten. “Jeg har ofte tenkt på deg, Henrik. På oss. På hva som skjedde mellom oss.”

Henrik så ned. “Jeg også. Det var en vanskelig tid for oss begge. Jeg tror vi var for unge, for usikre. Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere de sterke følelsene vi hadde for hverandre.”

Anna nikket. “Jeg var redd. Redd for å bli såret, redd for å binde meg. Jeg tror jeg løp vekk fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere det.”

Henrik tok hånden hennes. “Jeg forstår. Jeg tror jeg følte det samme. Men jeg har alltid angret på at jeg ikke kjempet hardere for oss.”

Anna så opp på ham, tårene truet med å renne over. “Jeg også. Men kanskje det var ment å være slik. Kanskje vi trengte denne tiden fra hverandre for å vokse, for å forstå hva vi virkelig ville.”

Henrik smilte forsiktig. “Kanskje. Men en ting er sikkert, Anna. Jeg har aldri sluttet å elske deg.”

Anna trakk pusten dypt. “Jeg heller ikke, Henrik.”

De to satt der, hånd i hånd, mens fortiden og nåtiden smeltet sammen. Alt som hadde skjedd mellom dem, alle de tapte årene, føltes plutselig uviktige sammenlignet med øyeblikket de delte nå.

Natten faller på

Lyset fra stearinlysene kastet en myk glød over rommet, og den svake duften av lavendel fylte luften. Anna og Henrik satt fortsatt i sofaen, men avstanden mellom dem hadde minket. Deres hender var sammenflettet, og blikkene deres møttes ofte i stille forståelse.

Henrik strøk forsiktig Annas kinn med tommelen. “Jeg har savnet dette,” hvisket han. “Savnet nærheten din, varmen din.”

Anna lukket øynene et øyeblikk, trakk pusten dypt og svarte, “Jeg også. Det føles som om en del av meg har vært borte alle disse årene.”

De to nærmet seg hverandre sakte, som om de var redd for å bryte den skjøre stemningen. Men da leppene deres endelig møttes, var det med en intensitet og lidenskap som overgikk alt de hadde følt før. Kyssene deres ble dypere, mer lidenskapelige, og snart var de to fullstendig oppslukt av hverandre.

Tiden virket irrelevant. Alt som betydde noe var følelsen av hverandres hud, varmen fra deres kropper og lyden av pusten deres som blandet seg sammen. De utforsket hverandre med en nysgjerrighet og begjær som om de møttes for første gang, men med en dypere forståelse og intimitet som bare kunne komme fra å ha delt en historie sammen.

Natten falt på, og byen utenfor ble stille. Men inne i Annas leilighet, i skjæret fra stearinlysene, fant to elskende mennesker veien tilbake til hverandre, og oppdaget en ny dybde i deres forhold som de aldri hadde kjent før.

Forfatterprofil

Anonym Person
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial