Vi sier at det viktigste er å være ærlig om hvem man er. Men hva om seksuell eller romantisk tiltrekning ikke alltid er et fast svar – men noe som endrer seg med tiden, relasjonene og livet selv?

Av Emine Hammer (pseudonym), skribent
Emine på Instagram

Det virker som en moderne selvfølgelighet at vi er åpne om seksuell legning. «Det viktigste er at du er ærlig,» sier vi. «Bare du vet hvem du er.» Men under overflaten ligger et krav vi sjelden stiller høyt: at du vet det én gang for alle – og at du velger en boks å stå i.

Hetero. Homo. Bi. Pan. Sapio. De rette boksene finnes nå i langt større antall enn før, og det er et framskritt. Men ofte lurer det behovet bak: Vi vil vite. Få det avklart. Hvem tenner du på? Hvilket lag spiller du for?

Det er ikke rart. Mennesker liker orden. Vi liker å vite hvor vi selv står – og hvor andre hører hjemme. Det gjør oss trygge. Men det blir fort en ny type rigiditet. En forventning om at du skal ha full oversikt over din egen seksualitet – og presentere den tydelig, konsistent, stabil.

Problemet er bare at seksualitet sjelden er statisk.

Alfred Kinsey – den amerikanske biologen og sexforskeren som satte sitt preg på 1900-tallets forståelse av seksualitet – utfordret tidlig ideen om at mennesker enten er heterofile eller homofile. På Kinsey-skalaen, som går fra 0 (utelukkende heteroseksuell) til 6 (utelukkende homoseksuell), havnet de færreste i ytterpunktene. De fleste befant seg et sted mellom – med nyanser og variasjoner som ikke lot seg fange i et enkelt navn eller symbol.

Og selv i dag, med stadig flere begreper, lever behovet for entydighet videre. Du kan være bi, men er du mest til menn eller kvinner? Du kan være pan, men hva betyr det egentlig – helt konkret? Spørsmålene avslører et underliggende ubehag: Vi tåler dårlig at ting er uavklart.

Men hva om det mest menneskelige er nettopp uavklaringen? Hva om seksuell tiltrekning ikke først og fremst er en identitet, men en oppdagelse som skjer i relasjon, i situasjon, i kropp?

Mange opplever at det de var sikre på i tjueårene, skifter nyanse i førtiårene. Ikke nødvendigvis fordi de har «kommet ut» eller «gått over» – men fordi livet er komplekst. Kjærlighet, lyst, trygghet og eventyr lar seg ikke alltid putte i rene bokser. Kanskje det heller ikke er meningen.

Mange opplever også at seksuell og romantisk tiltrekning ikke alltid henger sammen. Du kan bli seksuelt tiltrukket av én type mennesker, men forelske deg i en annen. Noen kjenner seg emosjonelt knyttet til ett kjønn, men tenner fysisk på flere. Det gjør ikke følelsene mindre ekte – bare mer sammensatte. Likevel forventes det ofte at alt skal peke samme vei: kropp, hjerte og identitet. Men livet er sjelden så ryddig.

Kanskje trenger vi et språk som rommer bevegelse. Ikke bare kategorier, men spørsmål. Ikke bare fast identitet, men en tillatelse til å være nysgjerrig – uten å måtte konkludere.

For noen ganger finnes det ikke én boks å stå i. Bare en kropp, et blikk, en impuls som sier: dette vil jeg kjenne på. Ikke for å bli noe. Men for å være mer av seg selv.