Forelskelse trenger ikke true forholdet – den kan styrke det. Dette handler om «New relationship energy», ærlighet og motet til å bruke gnisten på hverandre.

Av Emine Hammer (pseudonym), skribent

Vi har lært å være redde for begjær og forelskelse. Ikke vår egen – men den som oppstår utenfor forholdet. Den som dukker opp på julebordet. På treningssenteret. I en tilfeldig samtale på flyet. Den vi ikke hadde planlagt, men som kommer likevel – med blikk, latter og varme kinn.

For mange er det et faresignal. Noe man må dytte ned, ignorere, skyve unna. For det å kjenne på tiltrekning til noen andre, når man allerede er i et forhold, det må jo bety at noe er galt?

Men hva om det ikke gjør det? Hva om det bare betyr at du fortsatt er levende?

I åpne forhold snakker man ofte om New Relationship Energy (NRE) – den boblende, euforiske rusen som kan oppstå i starten av en ny relasjon. Den minner om forelskelse, men er ikke nødvendigvis det samme. Forelskelse er en mer intens emosjonell tilstand, ofte knyttet til en dypere romantisk eller følelsesmessig tilknytning. NRE handler mer om dopamin-kick, forventning, lek og nysgjerrighet – og kan dukke opp uten at du nødvendigvis ønsker en ny kjærlighet. Tvert imot: Den kan bli en gnist – som også varmer hjemme.

Når folk snakker om hvorfor åpne forhold fungerer for dem, er det mange som peker på nettopp dette: at energien man får av å møte noen ny, ikke nødvendigvis tappes fra den primære relasjonen – men heller nærer den. Rushet man kjenner ute, kan man ta med seg hjem. Den seksuelle lysten, selvtilliten, vitaliteten – alt det som vekkes i møte med andre, kan få nytt liv i relasjonen man allerede står i.

Det høres kanskje provoserende ut. Men kanskje handler det mest om ærlighet. Om å slutte å late som om monogami betyr blindhet. Om å tørre å møte virkeligheten med åpne øyne – og snakke sant om hva som finnes der ute. Kanskje blir ikke den store stygge ulven – «utroskap» – fullt så truende, hvis vi tør å snakke om begjær før det blir en hemmelighet. Hvis vi kan dele det som vekkes, før det må skjules. Om å tørre å se hverandre i øynene og si:

«Jeg møtte en dame på julebordet. Hun var nydelig. Og jeg kjente det rushet jeg ikke har kjent på lenge. Men vet du hva? Jeg tok det med hjem. Og det er deg jeg vil bruke det på.»

Forestill deg kraften i en sånn setning. Ærligheten i det. Den tilliten.

Også i monogame forhold kan dette være mulig. Hvis vi tør å snakke sant om at vi er mennesker – ikke maskiner. At tiltrekning ikke betyr forræderi. Og at begjær kan være noe vi velger å investere tilbake i hverandre – eller de vi sammen velger, i stedet for å skamme oss.

For kanskje det handler mindre om å kontrollere følelsene våre – og mer om å være bevisst på hvor vi legger dem ned. Ikke alt som tennes trenger å leves ut – men det kan likevel brukes. Som en påminnelse om at vi fortsatt har glød i oss. Som en invitasjon til å se hverandre med nye øyne.

Det betyr ikke at det er lett. For mange er det smertefullt å erkjenne at partneren har følelser for andre – også bare litt. Vi har lært å knytte trygghet til eksklusivitet, og mange er redde for at begjær ute skal bety tap hjemme. Men kanskje kan vi være nysgjerrige på om det også finnes en annen mulighet: at det som vekkes ute, kan få oss til å våkne hjemme.

Kanskje vi må slutte å tro at romantisk lojalitet bare handler om hva man ikke gjør. At troskap handler om fravær av lyst. Kanskje den heller kan handle om hvor vi legger lysten. Om å velge hverandre – ikke fordi vi ikke føler noe for andre, men fordi vi tar et valg. Og at valget om en livspartner ikke bare innebærer et svar vi ga en gang, men handler om å velge hverandre igjen og igjen.

Kanskje er det det forelskelse utenfor forholdet minner oss om: at vi fortsatt har denne evnen i oss. Til å bli begeistret. Til å gløde. Til å lengte.

Og at vi kan bruke det, hvis vi tør. Ikke som en trussel mot forholdet – men som en ressurs. Som en ny type lojalitet. Som en påminnelse om at gnisten ikke bare finnes der ute.

Den finnes her.

Om vi våger å tenne på nytt.