Hun stopper. Hendene er fortsatt på buksa mi. Bikker hodet oppover. Øynene hennes møter mine. Et glimt av pirrende faenskap i blikket hennes. «Yes, it’s blue.» Hun lener hodet litt på skakke. «You do know what that means, dear?»
Magen min synker. Det gjør jeg ikke, men jeg begynner å gjette. «Eh… no?»
Hun setter seg tilbake på hælene sine og gir meg et blikk som er halvveis utfordrende, halvveis medfølende. «Blue means that I’m trans, dear. You understand? I have a dick. Do you still want to play?» Hendene hennes har ikke flyttet seg, og jeg kjenner fortsatt varmen hennes mot lårene og skrittet mitt.
Hjernen min låser seg. Trans. Faen. Jeg visste at det var en greie her nede, men… jeg visste ikke. Aldri helt tatt det inn, liksom. Jeg stirrer på henne. Kjeven åpen, ordene sitter fast. Hun er fortsatt nydelig, fortsatt selvsikker. Men nå ser jeg nye ting. Skuldrene er kanskje litt brede, hoftene ikke helt som jeg trodde. Hjertet raser, ikke bare av nervøsitet nå. Full panikk. Jeg har aldri gjort dette. Har aldri tenkt tanken en gang.
«Ethan?» sier hun, mykere nå. «Are you OK? You can leave if you want to. No hard feelings.»
Jeg burde gå. Det er det smarte. Men jeg er fortsatt hard. Og hun sitter der fortsatt på kne, ser på meg. Uten å dømme, bare venter. Empatisk og nydelig. Hjernen skriker én ting, kroppen noe annet. «Jeg… I don’t know» stammer jeg. «I’ve never…»
