Slik ble det sagt

Denne novellen ble sendt til oss av forfatteren «Gnister».
Snakk Om Sex takker så mye for bidraget!

Les flere noveller som denne her.

Vakker dame drikker te og leser bok på en cafe. Slik starter den erotiske novellen "Slik ble det sagt", og det illustrerer også bildet.

Det blikk som søker, sakte tar inn omgivelsene, lar bølgene feste seg i netthinnen. Et slikt blikk møtes av et annet. Det andre som også søker, som er nysgjerrig, som undrende betrakter dette nye, fremmede mennesket for første gang.

I det øyeblikket, når det fester seg på netthinnen, blir dagen til noe annet. Det stille øyeblikket på kafeen brytes. Hun betrakter ham, ser hvordan han beveger seg, hvordan ansiktet hans endres i det han løfter koppen til leppene. Hendene hans hviler på bordet, ved siden av boken han nettopp leste i. Hun så bare litt av omslaget, det var ikke mulig å lese ryggen. Hun lar skjeen sin rulle, sakte i det hun betrakter ham videre. Hvem er denne mannen, hva leser han, hvordan høres stemmen hans ut?

Han har også lagt merke til henne. Hun som satt der, så oppslukt i en bok at hun ikke hadde tatt skjeen ut av koppen enda, selv etter at det ikke kom er damp stigende fra den. Måten hun sakte tok tak i siden for å bla om, forsiktig med fingertuppene. Han liker synet av hendene hennes, måten hun bruker dem på. Tanken om å kjenne fingrene hennes gli mot hans, låse seg i hans hånd, den opptar ham mer enn den varme væsken i koppen han sakte løfter mot leppene. Hun med de mørke øynene og de litt tynne leppene, som om hun nøler, som om det er så mye hun vil si, men ikke evner å få ut.

Hun ser på øynene hans, de som ser triste ut, som om han bærer en smerte i seg som heller ikke han kan sette ord på, som han kan utbrodere. Hun liker å se på dem, hun vil at de skal åpne seg for henne, la henne ta del i denne vonde hemmeligheten som de bærer på. Er det noe han har lest, eller noe som har hendt ham, som er opphavet til denne tristheten, er det kanskje noe hun også føler på, helt i det indre? Hun legger blikket tilbake på bokens sider uten å lese ordene.

Lyden av klirrende kopper, en skje mot en asjett, et kort som leses av en betalingsterminal – denne støyen overdøver hans stille sukk, lyden av fingre mot papir i det hun blar om. Pusten hennes og pusten hans, de stiger begge opp, i det hjertene slår hurtigere. Det er spenningen som gjør sitt inntog.
Så står han der, foran henne. Hun enser ham ikke først, sidene har holdt ham ute, i det han er alt i hennes tanker. De triste øynene møter hennes, det sender et stikk.
Han spør henne om hva det er hun leser, da han sjeldent ser noen så oppslukt i en bok. Hun møter med et nikk og et ikke veldig overbevisende svar, et referat av handlingen, litt om forfatteren. Han setter seg ned, etter at hun tilbyr den ledige stolen. Samtalen flyter videre. Han stiller spørsmål, hun forsøker å svare. Hun spør om hans bok, svarene som møter henne er heller ikke særlig overbevisende. Nye kopper kommer på bordet, gjestene omkring dem skiftes ut. Bøkene bytter side, men uten at hendene møtes. Ingen av dem tør å ta sjansen på den stjålne glede, ikke enda.

Solen synker sakte på himmelen i det fjerne. De enser den ikke, bare når de sene strålene glir over ansiktene og gløden setter seg i øynene deres. Blikket gir ikke slipp, det tar bare pauser i boksidene. Hun gir et kompliment til skoene hans, han gir det samme til hennes veske. Han undrer seg så om hva hun har i den. Hun liker hvordan skjorten hans hviler over skuldrene, hvordan den snor seg nedover og utover, strekker seg mot henne. Hvordan kan det føles, å ha den samme skjorten mot egen, bar hud?

Stemmen hans klinger godt i hennes ører, hun liker den. Han er glupsk etter hver setning, hvert ord som hun deler med ham. Men mest av alt ønsker hun å høre ham hviske henne dypt i øret, hviske det innerste.
Hjertene hamrer lett, ventende etter det neste. Faren for adskillelse gjør ikke sin ankomst. Det er ingen plass til den.

Kafeen stenges, de blir bedt om å gå. De rydder bordet og pakker sammen, og i det han rekke boken tilbake til henne og hun tar den imot, møtes fingerspissene. Den lille fliken med hud og negl, dens varme, får dem til å stoppe opp. Hun stryker resten av hånden mot hans. Han gir henne et lekent smil, hun ser at han fryder seg, like mye som det hun gjør. Sekundene går litt saktere, stillheten griper dem litt, leppene nøler. De dirrer.
Han rødmer litt, hun skjelver av synet, men sier ingenting. Han kan se at hun liker det.

Han sier at han er sulten, hun nikker anerkjennende. Hun vet om en rolig restaurant i nærheten. De vandrer bort gjennom gatene, forbi anonyme ansikter og en enslig, opplyst buss som skrangler forbi. De veksler stjålne blikk, og hendene er bare få millimeter fra å møtes i det de går. Varmen brer om seg i brystene deres og knærne kjennes usannsynlig lette.
Lukten av mat når deres nesebor.

De trer inn og setter seg ved et avsidesliggende bord. Mat bestilles, mat leveres. Hva den er, enser de ikke. Den er varm, men det har ingen betydning for dem. De sitter stadig nærere hverandre, samtalen flyter fritt. Gafler og kniver og glass klirrer, de møter leppene. Blikkene følger dem med misunnelse. Bestikket kan ikke smake den andre, men det vil de. Det er ikke bare lenger et ønske, den vokser og blir til en trang.

Hvordan vil det smake, å la leppene møtes? Blir det bare en varm, ubestemmelig sødme som de vet tilhører den andre? Når leppene først møtes, er det i det hele tatt mulig å forestille seg at de vil gi slipp, at de ikke vil være låst sammen for alltid?
Det eneste de begge vet, der de sitter med blikket festet, er at den smak er mer interessant enn noe restauranten kan servere.

Det er noe familiært som slår dem. Er ikke dette noe de har gjort før, men da med noen andre? Hele dette å møtes, å komme nærmere, å ha blikket fortapt og kjenne lengsel i leppene? Nei, noe er unikt med dette øyeblikket. Han ser det i øynene hennes, hun ser det i hans.

Han ser på den svarte genseren hennes, denne mørke og lune som omhyller henne. Den holder hennes varme inne, den som stadig vokser og brer om seg, helt til fingertuppene
Han kjenner trangen etter å ta del i hennes varme, å kjenne huden hennes gjennom den. Hun ser hvordan han gransker henne, hvordan øynene tar inn alt ved henne. Hun iakttar ham på samme vis. Blodet renner varmt gjennom årene, det bruser og svulmer. Tyngde setter seg i brystet hos dem begge, de rører ikke lenger ved tallerkenene, bestikket eller glasset. Stearinlyset mellom dem kaster skygger over hår, panne, hake, nakke og hender. Hendene finner hverandre, etter sakte og nesten subtil vandring over duken. Han biter seg i underleppen og lukker øynene i et kort øyeblikk. Hun lener seg litt forover og ser bestemt på ham. Han rødmer litt, hun møter det med nok et lunt og lekent smil. Han ser tennene hennes når hun smiler, den rosa fargen i leppene.

Måltidet er over, det er noe annet de begge hungrer etter nå. Noe de vil sette ord på, som ellers er unevnelig, stuet bort, nesten forbudt.

De vandrer ut i mørket sammen. Gatelysene dekker ikke alt, og skyggene tar dem nesten. Hun tar hans hånd og hun ser hvordan han puster hurtigere, ute av stand til å løsrive blikket fra henne. Ledet av henne inn i dette ukjente, kjenner han på tryggheten og spenningen. Pusten hennes blir like hurtig som hans. Der de vandrer sammen løfter jakkebrystene seg bestemt.

Hvor lenge de har vandret, hvor mange lys de har passert, det aner de ikke. Slike detaljer er dem uviktige. Hendene har strammet seg, de er låst sammen. Dette er deres lille sammensvergelse, to fremmede som ikke er så fremmede lengre, som utforsker hverandre.

Hun stopper opp, sakte, ikke brått. Han ser blikket hennes og kjenner leppene vætes. Hun møter ham, han møter henne. De lukkes. Sammentrykket mot hverandre, hendene finner skulderblader, korsrygg, hake, hofter og nakke. Det våte og varme møtes, avbrutt av smil og latter, for så å samles igjen. Han kjenner hennes bestemthet mot seg, den strenge varmen, som han ikke kan gjøre annet enn å gi etter for.

Hun ser på ham, og stiller ham spørsmålet. Han svarer ja, han kan ikke annet – å skulle skilles fra henne nå ville forvoldt ham skade, gitt ham et banesår. Hun ville at han skulle si ja, at hans munn skulle ytre det samme som hans hånd, hans triste øyne.

Han følger henne inn i den fremmede dør, opp de ukjente trapper, inn til det nye værelse. Her er alle detaljene av henne, av hennes liv og væren, blottlagt for enhver annen. Men ikke for ham, for i denne stund evner han ikke å se dem, han evner ikke å ta dem inn. Omfavnelsen har blendet ham, og hun nyter hvordan hennes sanser blandes med hans.
Hun har bragt ham hit, inn til sitt innerste, inn til der hvor hun lever sitt liv. Han er det nye, det fremmede i det. Denne varmen som er kommet for å smelte sammen med hennes.

De står stille sammen, stadig i yttertøyet. Hun spør ham om han er varm. Det er han. Det samme er hun. Hun løfter jakken av ham, han løfter jakken av henne. Han hvisker, hun ber ham gjenta det: Han er like varm. Hun leder ham videre inn, dit hvor sengen står. Han skjelver litt, hun tar ham imot. Avkledningen fortsetter. De to er stadig varme. Huden møtes. Følelsen av nytt blir forbi, gløden tar dens plass. Pust møter pust.

De blir stående, kroppene låst mot hverandre, ansiktene hviler i skuldrene, øynene er fortapt i hverandre. Han stiller henne spørsmålet. Hun snur hodet, hvisker ham «Ja» i øret og smiler. Han kysser henne. Hun griper om hoftene hans, og klyper ham lekent. Han stønner, hun rødmer litt og kysser nakken hans. Han kysser henne så, langt, dypt og ømt. Det varme og det våte. Det stramme og det bløte. Alt forenes.

Hva er den beste måten å finne andre swingers på?

Han om henne, henne om ham. Låst sammen, den hurtige pust, de mange stønn, gløden som brer om dem, den som gjør at hun glemmer hvor hennes hud slutter og hvor hans begynner. Nytelsen som tar overhånd, som gjør dem svimle, som gjør at ord mister all funksjon. Liggende der ved side, mot hverandre, under og på hverandre. Gisp og øyne som lukkes, som søker, som på ny åpnes.
Bestemte grep, famlende grep. Fingre som fikles inn i fingre. De som ikke gir slipp.
Latter, de nødvendige justeringer. Alt finner sin plass, det er intet hastverk mellom de to.

Roen senker seg, pusten er stadig hurtig – der er de to, beruset av seg selv, beruset av hverandre. Den enkle pusingen i det fingre vandrer over varm hud, haken som kjærtegnes, hender som finner hvilestedene.
Så er det ordene som kommer tilbake – den lette og lekne prat følger. Øynene er stadig låst mot hverandre, hvert blunk føles for langvarig. De druknes i hverandre, gleden er blitt deres.

Natten er blitt deres, hva klokken viser har ingen betydning. Mørket omhyller dem, det legger seg lunt omkring.

De er to, sammen, som deler denne natt.

De har gjort den til deres egen.

Likte du denne historien? Gi oss gjerne tilbakemelding nedenfor.

Klikk for å gi karakter til denne novellen!

[Antall stemmer: 7 Gjennomsnittlig karakter: 3.1]